Tolking av episke tekstar!

En av Norges fremste naturalister, Amalie Skram 1846-1905, skrev den triste jule-novellen Karens jul. Den skrev hun i 1885.
Kort fortalt handler den om ei ung jente som ikke har noen sted å bo frem til jul, og hadde derfor søkt tilflukt i et litre skjul. En konstabel i bygda kommer bort til skjulet for å fortelle Karen at der kan hun ikke bo. Da blir Karen svært fra seg for hun har også et lite barn hun må ta vare på, og det kan bli vanskelig ute i det kalde vinterværet. Hun forteller konstabelen at hun må få være der til jul, for det er da madam Olsen kommer hjem igjen, og kan gi henne en ny jobb. Dette skal være i orden så lenge hun ikke fortalte det til noen.
3 dager seinere kommer konstabelen til skjulet for å se hvordan det sto til i skjulet da han ser jenta og det lille barnet død i vinduskarmen.

Motiv:
Noe er jo allerede fortalt nå, men vi kan jo ta det en gang til. De personene som er med er kun Karen, politikonstabelen, babyen, og det er snakk om en kvinne med navn madam Olsen, og en mann som visstnok var far til barnet. (Noen ferjemenn, steinarbeidere, havnevesnet, en vakt og smådampere blir også nevnt.) Situasjonen er slik at det er en pike uten noe hjem og hun har slått seg ned i et lite skjul der hun holder seg om nettene. En konstabel er ikke enig i at dette kan la seg gjøre. Hva sosiale klasser angår så var jo hun en fattig pike med et barn på armen hun ikke visste hvem sin far var. Konstabelen kommer fra en høyere klasse, men har likevel medlidenhet til den unge piken. Miljøet er vel en gjennomsnittelig bygd/by på den tiden, da fattigfolk var vanskelig å unngå.

Komposisjon:
Selve åpningen i denne novellen er både presenterende og forklarende i mine øyne. Mennesker blir nevnt med omhu, og steder og gjenstander i nærheten også. Da forfatteren nevner slikt som ferjemenn, steinarbeidere osv, får man et godt inntrykk av hvem og hva som har holdt til på stedet, og man kan på en måte forestille seg hvordan det så ut da den unge kvinnen var der. Vi får ikke vite så mye om konstabelen eller de andre i novellen, men det gjør på en måte ingenting, gjennom hva de gjør å sier får man et godt innblikk av hvordan de er likevel.
Utviklingen i handlinga er slik at det går for det meste rett fram. Det er snakk om fortiden litt i åpningen, og piken snakker om hva og hvor hun hadde tidligere vært, men ellers er det ikke mye hopping fram og tilbake.
Klimakset i denne novellen er ikke noe påfallende høydepunkt, men om det må nevnes er det kanskje da jenta blir oppdaget. Eller da vi får vite i enden av fortellingen at noe er galt da konstabelen ser Piken med barnet i akkuratt samme stilling som to dager før.
Det eneste vendepunket som er å finne her er vel kanskje da konstabelen finner jenta og først er streng mot henne og ikke spesiellt hyggelig, men blir ømmere da han ser nærmere på den utmagrede og spe jenta.